Blackface og antirasisme
Det tok meg ikke lang tid å skjønne at jeg ville bli stilt overfor det samme problemet her som i Amerika. Jeg var svart i et hvitt samfunn. Jeg hadde allikevel tatt et valg. Norge skulle være mitt hjem, og jeg ønsket ingen spesielle fortrinn. Jeg visste at nordmenn generelt, som alle mennesker verden over, ville godta meg.
I selvbiografien Min vei fra 1985 skriver den folkekjære norsk-amerikanske artisten Ruth Reese om hvordan det var å møte på blackface i norsk offentlighet. Hun skjønte tidlig at hun måtte konfrontere noen av de samme fordommene og rasismen som hun ble utsatt for i USA, også i Norge. For Reese handlet det ikke om at mennesker som ser ut som henne skal være fritatt fra å bli harselerte med og gjort satire om. Det handlet om å få frem budskapet om at blackface er rasisme og ikke humor. Det er ikke å kreve spesiell fortrinn å fordømme og kreve slutt på rasisme som blackface.
Før jeg går videre, er det viktig å definere hva blackface er: Det er når en ikke-svart person (kan være hvit europeer, hvit amerikaner, asiater eller en brun person) maler seg mørk eller mørkere, tar på seg afro-parykk, gjør noe med nesen for å spille, drive gjøn med, parodiere, harselere, gjøre satire eller drive ap med svarte afrikanere og/eller afrikansk-amerikanere.
Reese, som allerede var en kjent afro-amerikansk artist i Europa, adopterte Norge som sitt nye hjemland i 1959. Hun ble i Norge til sin død i 1990. Reese var ikke bare en fremragende artist og underholder, men også en antirasist og ildsjel i kultursektoren. Hun var en viktig aktør og pioner i den norske antirasistiske bevegelsen. I kampen mot rasisme i det norske samfunnet, mot apartheidregimet i Sør Afrika og for borgerrettsbevegelsen i USA var Reese en ihuga aktivist, formidler og debattant. Ruth Reeses plass på Grünerløkka (Oslo) er oppkalt etter henne.
Jeg ble minnet på Reeses erfaring med blackface, da årets rasisme-debatt genererte enda en debatt om blackface. Reese ble møtt med de samme hersketeknikker, bortforklaringer og anklager om “krenkelseshysteri” som antirasister blir møtt med i dag når vi sier noe som burde være innlysende: blackface er rasisme. Reese ble anklaget for å være hårsår og at hun ødela for «negrenes sak» (altså antirasismens sak). Majoritetsnordmenn som var portvoktere i media, kultursektoren og akademia forsvarte blackface, også i Reeses levetid. De som forsvarte statskanalen NRK sa det samme i 2020 som da Reese tok dette opp på 60- og 70-tallet. Hun møtte på stillhet fra NRK på sine klager - samtidig som hennes kronikker og debattinnlegg i Aftenposten og VG ble møtt med anklager om hårsårhet. Noe av den rasismen Reese problematiserte er i NRKs arkiv for de som ønsker å ta et dypdykk i rasismens historie i norsk media.
Så hva er egentlig historien bak blackface? Blackface er et av få rasistiske fenomener, kulturuttrykk og virkemidler som er global (eller globalisert), og det handler ikke bare om eksporten av amerikansk blackface til Europa, Asia og Oseania i 1800-tallet. Det finnes ulike blackface-tradisjoner, og noen av disse tradisjonene er flere århundre gamle, mens andre er relative nye. Man finner slike rasistiske tradisjoner i steder som Nederland (Zwarte Piet), Portugal, Iran (Haji Firuz-karakteren), Sør Korea, Peru - for å nevne noen steder. Blackface var, og er fortsatt, rettet mot svarte afrikanere og afrikansk-amerikanere. De siste tiårene har mange av disse rasistiske tradisjonene skapt offentlig debatt i en rekke land. Og det er nesten alltid den svarte afrikanske diasporaen og/eller svarte minoriteten som problematiserer disse tradisjonene, og de blir til gjengjeld kalt hårsåre, lettkrenkede, akkurat slik som Reese ble. Et nylig eksempel er Zwarte Piet-debatten i Nederland og Belgia, som ble tatt opp på regjeringsnivå i sommer som følge av BLM-demonstrasjonene/Floyd-protestene.
Du finner blackface-tradisjoner på alle kontinenter - et unntak er kanskje Afrika (Sør for Sahara). Den amerikanske formen ble importert til Norge i andre halvdel av 1800-tallet og var populær de første tiårene av 1900-tallet. Det er denne blackface-tradisjonen som mange i den norske debatten i dag, og under Ruth Reeses tid, tror kun er forbeholdt USA. Dette er ikke riktig da det historisk sett var denne formen for populærkultur som var et av de mest eksporterte fra USA kjent som minstrel-show. Dette var underholdningsindustri som blandet sammen konserter, sirkus og blackface-forestillinger. Det kan dateres tilbake til 1830-tallet og handlet om hvite som parodierte svarte. I tillegg til å male seg svarte, gjøre noe med nesa, ta på seg afro-parykker osv. – spilte de også på grovt rasistiske stereotypier, som blant annet det at svarte er “late”, “overtroiske”, “dyriske”, og “dumme”. Dette er for øvrig noen av de samme karakteristikkene som Espen Eckbo spiller på i sin “Ernst Øyvind Tvedt”-karakter.
Når vi er inne på Eckbo-karakteren som denne debatten handler om: Av alle de flere titalls (kanskje hundre?) karakterer som Eckbo har laget opp igjennom årene, så er den late sørlendingen en i blackface. Uavhengig av Eckbos intensjoner så har det resultert i en reprodusering av rasisme. I debatten har mange uttrykt en frykt om at man ikke skal kunne lage humor om svarte afrikanere. Hvem har sagt svarte afrikanere skal bli fritatt for satire, kritikk og parodi? Blackface er EN bestemt måte og det er en rasistisk måte. Er det det eneste virkemiddelet du har i din "humor-kasse"? Hvis en komiker ikke klarer å lage humor uten å bruke blackface, da kan man jo stille spørsmål om deres kreativitet eller originalitet er tilstrekkelig.
Det er også interessant hvordan noen kommer trekkende med alt fra vitser om sørlendinger, nordlendinger og andre grupper for å direkte eller indirekte forsvare blackface. Det at andre grupper har blitt utsatt for diskriminering og/eller rasisme – betyr ikke at blackface er greit. Slike sammenligninger viser manglende forståelse for ulike former og typer av rasisme. Hva blackface var og fortsatt handler om: Rasisme rettet mot svarte afrikanere. Blackface er ikke “inkluderende” eller å ta folk på alvor. Det er et rasistisk virkemiddel med en lang forhistorie. Det er ikke antirasisme, det er ikke inkludering og det er ikke humor. Det er pur rasisme. Bevisstheten og vurderingen om at dette er rasistisk er verken nytt i Norge eller importert fra USA slik TVNorges ansvarlige redaktør Espen Skoland antyder i VG. Reese sin kritikk mot blant annet NRK i 60- og 70-tallet er et soleklart eksempel på at bevisstheten har vært her i flere tiår, og kom ikke først i 2020, slik det av mange hevdes. Det har vært nordmenn som reagerte på dette lenge. Forskjellen nå er kanskje at forbrukermakten vår kan være med på å påvirke mektige medier og TV.
Antirasisme er solidaritetsarbeid. Man jobber mot rasisme, ikke fordi det først og fremst rammer deg personlig på kroppen – men fordi det rammer dine medmennesker. Hvis jeg f.eks skulle gitt «frikort» til antisemittiske grums med merkelappen «satire» (ref. NRK Satiriks bruk av “jødesvin” i fjor) fordi jeg personlig ikke er jøde eller gi frikort til samehets fordi jeg ikke er samisk eller antisiganisme (romfolk) fordi jeg ikke er rom – da kan ikke jeg kalle meg selv en antirasist. Å være antirasist er noe som forplikter - det er ikke bare noe man er passivt - men noe man er aktivt. Og nei det handler ikke om «sekterisme» eller «definisjonsmakt».
Det å opprettholde rasisme, å bagatellisere rasisme og å rasjonalisere rasisme - vil aldri bli og kan aldri forstås som antirasisme. Det man gjør da er å normalisere rasisme, altså det stikk motsatte av hva antirasistisk arbeid er - et arbeid som det igjen må understrekes - er solidaritetsarbeid. En forutsetning for å drive med dette arbeidet er å opplyse seg selv og andre om hva rasisme er, hvordan det har manifestert seg i fortiden, og viktigst av alt hvordan det kommer til utrykk i dag. Det betyr - hvis rasismen ikke rammer deg - så bør du lytte mer enn det du gjør nå. For all del: delta, debatter og si din mening. Men for en gangs skyld; lytt mer og skaff deg mer kunnskap om hvorfor dette er rasistisk.