«Eliteinnvandrere», svogerforskning og meningseliten

And you may find yourself in another part of the world
And you may find yourself behind the wheel of a large automobile
And you may find yourself in a beautiful house, with a beautiful wife
And you may ask yourself, "Well, how did I get here?"

“Once in a Lifetime”, Talking Heads, 1981

NRK-journalist Rima Iraki har skiftet jobb og blitt samfunnsredaktør i Romerikes Blad. Hun er tilbake der hun «kommer fra» etter mange år i riksmedia. I en kommentar med tittelen «Nå vil innvandrerbarna hjem igjen» skriver Iraki om det hun kaller «eliteinnvandrere» – personer som opplever Norge som så vanskelig å leve i at de vurderer å flytte utenlands. Ikke nødvendigvis til foreldrenes hjemland som Marokko og Libanon, men til Gulf-land som Emiratene og Qatar. Sistnevnte er utrolig kjedelige og kunstige steder, spør du meg – de minner mer om First Price-versjoner av New York og London. Hvorfor ikke heller Lombok eller Zanzibar? Personlig ville jeg valgt en vestlandsbygd hundre ganger før Dubai eller Qatar. Eventuelt et sted hvor man kan oppleve nordlandssommerens evige dag – for å låne ordene til en viss norsk forfatter.

Iraki definerer eliteinnvandrere som ressurssterke og integrerte, og hun lister opp en rekke klisjéer som ALI-yrkene – altså såkalte statusyrker – advokater, leger, ingeniører – for å illustrere poenget sitt. Ingen av yrkene hun nevner er kreative eller kunstneriske, og heller ikke hennes eget yrke (journalist) er med. Er det slik å forstå at de med slike yrker ikke har samme trang til å søke lykken i utlandet? Det er vel enklere å lykkes som lege eller advokat i Norge enn som scenekunstner eller musiker? For ikke å snakke om det manglende klasseperspektivet i Irakis kommentar: De såkalte eliteinnvandrerne utgjør en minoritet i minoriteten. Blant innvandrerbefolkningen vil du finne minst ti lagermedarbeidere for hver «elite-advokat» som drømmer om å bo rett ved Burj Khalifa.

Selv om kommentaren til Iraki tidvis kan fremstå som «svogerforskning», slik Maja Sojtaric i Nordnorsk debatt påpeker, har hun et viktig poeng: Innvandrere i slike yrker er ikke bare ressurssterke, men ofte også godt integrerte – eller til og med (i blant) assimilerte. Det betyr at mange av dem, ikke alle, har høyere forventninger til det norske samfunnet og majoritetsbefolkningen enn for eksempel en overarbeidet renholder – eller det den nordnorske elitisten Sojtaric kaller en «vaskekjerring».

Jo mer ressurssterk du er som innvandrer, desto mer bevisst blir du ofte på diskriminering og utenforskap. Når man ser på seg selv som en «eliteinnvandrer», forventer man mer av storsamfunnet. Du forventer å bli akseptert – fordi du er integrert, vellykket, «en av dem». Og når den aksepten uteblir, oppstår frustrasjon og oppgitthet. I så måte er det lett å nikke anerkjennende til Irakis bruk av en norsk studie som viser nettopp dette:

I samme studie svarer 80 prosent av personer med innvandrerbakgrunn at de føler seg integrert i det norske samfunnet. 74 prosent føler seg akseptert. Gapet mellom å føle seg integrert og akseptert er størst for norskfødte med innvandrerforeldre. I denne gruppen oppgir 90 prosent at de føler seg integrert, men bare 70 prosent føler seg akseptert.

Samtidig sier det mye at Irakis eksempler hovedsakelig er arabiske og nordafrikanske land som Marokko, Algerie, Libanon og ulike Gulf-stater. Det blir for snevert. Har Iraki snakket med såkalte «eliteinnvandrere» med bakgrunn fra Vest-Afrika eller Sørøst-Asia? Jeg mistenker at hennes primærgruppe – eller informanter – i stor grad er nordmenn med muslimsk bakgrunn. Det vil si en gruppe som ofte er mer tradisjonell og/eller verdikonservativ enn majoritetsnordmenn, men som likevel kan være økonomisk og materielt integrert i det norske samfunnet. Begge innsnevringene svekker argumentet hennes. Hun forholder seg til én type innvandrere (Nord-Afrika og Libanon) og én type livssyn (islam).

I tillegg overser hun den viktige forskjellen mellom i) etterkommere av arbeidsinnvandrere, ii) etterkommere av krigsflyktninger og iii) etterkommere av politiske flyktninger. Disse gruppene har ulike migrasjonsgrunner, erfaringer og forhold til både hjemlandet og det norske samfunnet – noe som i høy grad påvirker hvor realistisk eller ønskelig det er «å flytte tilbake». Jeg tviler sterkt på at «eliteinnvandrere» fra krigsrammede land – eller barn av politiske flyktninger, som for eksempel iranere – ønsker å flytte tilbake. Det vil si tilbake til et teokratisk og fascistisk styrt land.

Her har Sojtaric et poeng: Er samfunnene Iraki viser til egentlig så frie? Nei. På nær sagt alle områder – ytringsfrihet, pressefrihet (!), religionsfrihet, kvinners og barns rettigheter, samt rettigheter for skeive og andre minoriteter – feiler disse landene fullstendig. De er autoritære og dypt ufrie. Men har du ressurser, kan du leve et svært komfortabelt og materielt godt liv – kanskje til og med bedre enn i Norge. Likevel: Å hevde at man ikke vil oppleve diskriminering der, er en halvsannhet.

Iraki nevner alt dette i forbifarten, men går raskt videre til det hun omtaler som «vestlig dobbeltmoral». Det hun heller burde spørre disse «svoger-informantene» om, er: Hvorfor er de ikke bekymret for menneskerettighetene i samfunn som Qatar og De forente arabiske emirater? Slik som organisasjoner som Amnesty International og alle fornuftige mennesker er? Kan det være fordi de - altså de såkalte norske “eliteinnvandrere” er verdimessig ikke integrert i det norske samfunnet – og derfor heller ikke opptatt av slike rettigheter?

Iraki gjentar flere ganger at disse personene ønsker å forlate Norge for å «dyrke sin identitet» – men hva de egentlig legger i dette, er uklart. Likevel kan man ane at det handler om konservative og tradisjonelle holdninger: skepsis til likestilling og lav prioritering av minoritetsrettigheter i de samfunnene de ønsker å flytte til. Dette kom særlig til uttrykk under VM i Qatar, da flere nordmenn med innvandrerbakgrunn – inkludert enkelte såkalte «eliteinnvandrere» – kritiserte mediedekningen i Norge og Vesten for å være ubalansert.

Iraki har arabisk bakgrunn (palestinsk-libanesisk), og flere av dem som deler og støtter kommentaren hennes, har trolig lignende bakgrunn. Men Gulf-landene er ikke akkurat trygge havner for mørkhudede afrikanere eller sørøst-asiater – særlig ikke hvis de tilhører middel- eller arbeiderklassen. Disse landene er blant de mest rasistiske i verden. Sammenlignet med de landene, fremstår rasismen i Norge som veldig mild. Nærmest som en forkjølelse i mai. Alle disse nyansene forsvinner i Irakis «svogerforskning».

Men det er et annet punkt der jeg skiller lag med Sojtaric. Hun antyder at opplevd diskriminering og utenforskap (i norsk kontekst) først og fremst gjelder de ressurssvake blant oss. Den hierarkiske tilnærmingen hun legger opp til, er problematisk – og har lite støtte i empiri. Sojtaric skriver:

For Iraki bruker begrepet utelukkende om folk som seg selv og Yama Wolasmal! Ikke dem som ikke har klart klassereisen i Norge. Dem vi oppriktig burde være mer bekymret for, fordi det er de som opplever mest diskriminering.

Men hva vet egentlig Sojtaric om hva Wolasmal eller Iraki har opplevd av rasisme og diskriminering? Å antyde at deres erfaringer er mindre gyldige fordi de tilhører en ressurssterk gruppe, er både reduksjonistisk og lite empatisk. Diskriminering rammer ikke bare dem som står nederst på den sosioøkonomiske stigen – den kan også treffe dem som anses som ressurssterke.

Og til slutt, for å vende tilbake til tittelen på denne teksten: Jeg vet ikke om Sojtaric er ironisk, men når en politisk redaktør i en regionavis og meningsbærer i norsk offentlighet hevder at hun ikke er en del av «eliten», må man spørre: Hvor ble det av selvinnsikten? Det hele minner litt om da Sylvi Listhaug og andre Frp-politikere langet ut mot det de kalte «eliten» – samtidig som de selv var en del av den politiske eliten. Det er nettopp slik det fremstår når Sojtaric ikke anser seg selv som en del av eliten – nærmere bestemt meningseliten i norsk offentlighet. Hun tilhører også en innvandrergruppe som ofte trekkes frem som en «suksesshistorie» i Norge: bosniere.

Avslutningsvis: At noen «eliteinnvandrere» gjør det samme som norske skatteflyktninger – nemlig å søke seg til mer komfortable og økonomisk gunstige land – sier mer om dem som individer enn om det norske samfunnet. For selv om Norge langt fra er perfekt, er det på de fleste områder et langt bedre samfunn enn både det sveitsiske og det emiratiske. Elite eller ei: Det er fortsatt ganske deilig å være norsk i Norge.