Skravleklassens dominans og transpersoners taushet

På nyåret i en Facebook-tråd i en lukket gruppe diskuterte norske bibliotekarer Harry Potter-serien og forfatteren J.K. Rowling. Diskusjonen som ikke handlet om «scenenekt» eller «sensur» som en rekke utenforstående feilaktig har ment og som jeg skal komme tilbake til - handlet om forfatterens syn på transpersoner og promotering av bøkene i form av det årlige arrangementet Harry Potter Book Night. Denne debatten er den nyeste runden i den norske Rowling-debatten som har funnet sted siden sommeren 2020. I internasjonal sammenheng startet det med at Rowling i desember 2019 skrev en rekke tweets som ble av mange oppfattet for å være transfobiske, for så å skrive et langt essay hvor hun redegjorde for sitt syn i juni 2020. Dette essayet har fått mange tilsvar. Jeg anbefaler disse to svarene for de som ønsker å sette seg inn i debatten og trekke sine egne konklusjoner. Dette her er et essay som går gjennom Rowlings essay og her er et video-essay av et britisk par (cis-kvinne og transmann).  Begge tilsvarene tar for seg de grove faktafeilene, halvsannhetene og transfobien i Rowlings argumentasjon.

Sensur vs. mangel på promotering

Alle som har jobbet på et bibliotek eller besøkt et vet at noen bøker blir utstilt, promotert eller gjort mer tilgjengelig enn andre. Det handler ikke bare om hva som er populært hos folk flest, men også i mange tilfeller biblioteket og bibliotekarers egne prioriteringer (redaksjonelle avgjørelser). Det ikke å promotere en av verdens mest kjente bokserier – skrevet av en forfatter som er milliardær er ikke det samme som sensur eller angrep mot ytringsfriheten. Det er ikke heller å bryte mot folkebibliotekenes samfunnsoppdrag eller «beskytte barn og unge» fra det som er «krenkende». I så fall driver man med sensur hele tiden siden man ikke promoterer tusenvis av bøker og forfattere, men man har bare gjort dem tilgjengelig på biblioteket til utlån. Å komme med anklager om at det å la være å promotere noe er sensur, boikott og trussel mot ytringsfriheten er å strekke “ytringsfrihets-strikken” alt for langt. Det er også å snakke om alt annet enn det debatten burde i alle fall ha handlet om: Behandlingen og kårene til transpersoner i samfunnet.

I debatten har bibliotekarer som har uttalt seg kritisk til forfatterens holdninger og syn (Rowling) ikke gått inn for eller ment at man skal sensurere og fjerne bøker fra biblioteker, men uttalt seg kritisk til at man skal ha et arrangement. Med andre ord er det blant bibliotekarer uenighet om det redaksjonelle (program og arrangementer). Det som også har kommet fram i intervjuene er at noen bibliotekarer - på lik linje med alle oss andre som er ikke bibliotekarer - er kritisk til at transfobi skal normaliseres eller få fotfeste i vårt samfunn. Det andre som har skjedd er at en gruppe taleføre og skriveføre kulturkrigere har igjen kuppet en debatt til å handle om den påståtte trusselen mot ytringsfriheten til en rik forfatter med massiv plattform på sosiale medier, som blir brukt av politikere til å blokkere lovforslag mot diskriminering av transpersoner og andre skeive. Rowling er en forfatter som har massevis av spalteplass, TV-tid og radio-tid og en person som har mer innflytelse og makt enn den gjengse transpersonen. Dette er viktig å ha i bakhode siden det er ikke akkurat det inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest hva kulturkrigere har sagt og skrevet siste halvåret.

Skravleklassens dominans og transpersoners taushet

Debatten har for de privilegerte medlemmene av den norske skravleklassen blitt enda en ytringsfrihetsdebatt. Noen av disse deltakere som blant annet politisk redaktør i Nordlys Skjalg Fjellheim mener at transbevegelsen er en del av en ideologi (“woke”) som utfordrer den liberale grunnmuren samfunnet er bygd på og at den frie samtalen er i fare. Dermed er vel den lille gruppen av transaktivister som tar opp kampen for menneskerettighetene til en marginalisert gruppe å regnes som målbærere av en ideologi og bevegelse som rett og slett truer samfunnet? Når jeg leser linjen: (…) utfordrer grunnmuren samfunnet er bygd” - så er det første som popper opp i mitt hode høyreradikale og religiøse ekstremister. Det siste er transpersoner som ønsker bare å leve sitt liv i fred.

Andre som har deltatt i denne debatten - som er mer å regnes som en monolog - greier å si at de først tar avstand fra transfobi for så å lire fra seg slikt som dette her i en av landets største riksaviser: “På enkelte områder har aksepten for transpersonar gått for langt, og dette er nesten umogeleg å ta opp.” Hva disse enkelte områdene hvor aksepten for transpersoner har gått for langt får vi ikke vite. Er det kanskje i arbeidslivet? Er transpersoner mer akseptert i arbeidslivet? Er det i boligmarkedet? Er det i hvordan skolen og helsesektoren møter transpersoner? Er det i det offentlige rom? Slipper de hatkriminalitet og hatytringer? Vi får ikke vite noe som helst. Når noen mener at aksepten for en utsatt og marginalisert gruppe har gått for langt så vet du at det er ikke bare feil, men også høl i hue - for å si det mildt.

Du kan gjerne bytte ut ordet "transpersoner” med “mørkhudede”, “homofile”, “funksjonshemmede” eller en annen minoritetsgruppe og se om det fortsatt smaker greit i munnen å lire fra seg noe slikt? Sammenlign gjerne beskyldningene, stigmatiseringen, mistenkeliggjøringen, generaliseringen og hatpratet som er i dag rettet mot transbevegelsen og du vil sannsynligvis finne lignende historiske (og iblant nåtidige) likheter med det andre sosiale bevegelser har møtt på. Aksepten har gått for langt, de utgjør en trussel mot samfunnet, mot mannen, mot kvinnen, mot familien, mot religionen, mot våre verdier, mot det og det. Eksemplene er for mange å nevne. Det reaksjonære synet er det samme.

Men det er ikke bare disse eksemplene fra Nordlys og VG. I den andre Schibsted-avisen Aftenposten har både en av avisas faste kommentatorer (Frank Rossavik) og mediekritiker-spaltister (Anki Gerhardsen) skrevet noe lignende som Skjalg Fjellheim og Gunhild Haustveit har skrevet i henholdsvis Nordlys og VG. Jeg anbefaler å ta et søk i Retriever siden sommeren 2020 til nå. Du vil sannsynligvis finne samme dominansen av skravleklassens kulturkrigerske narrativ: Dette er enda en trussel mot ytringsfriheten. Det alle disse innleggene og flere andre jeg ikke nevner har til felles er at samtlige av dem ikke tar for seg det essensielle ved denne debatten: Dette handler om transpersoners liv og eksistens i samfunnet. Radiodebatten er ikke noe bedre enn avisdebatten. Senest forrige uke på Dagsnytt 18 (NRK). Man har diskutert flere ganger hvordan noen mener at transpersoner og aktivister truer "ytringsfriheten og ønsker sensur osv." (tror 3 ganger?) - bare i det siste halvåret på Dagsnytt 18. Du er med på dette narrativet hvis du aksepterer Dagsnytt 18s vinkling og narrativ: Dette handler om ytringsfrihet, sensur og noen som "ønsker å beskytte" andre fra bøker. Det gjorde det aldri. Det handler om eksistensen og kårene til en gruppe mennesker i vårt samfunn.

Hva dette burde ha handlet om

Hvor mange ganger tror du at man har diskutert menneskerettighetene til våre medborgere som er transpersoner? Om deres tilgang til arbeidslivet? Eller tilgang til likeverdige helsetilbud? Om transpersoner i selvmordsstatistikken? I mobbestatistikken? Eller at de skal slippe grove krenkelser som dette her? Hvor mange ganger har transpersoner selv kommet til orde? Har de blitt invitert til de debattene som angår dem? Hvor mange ganger har man snakket med dem og ikke om dem (den tidligere nevnte VG artikkelen har til og med ingressen: Vi må snakke OM transpersoner)? Hva slags ytringsrom har transpersoner i grunn? Er de spaltister eller kommentatorer i vårt samfunn? All den tiden man vet at det er transfober som får betalt for å skrive hatprat i norske aviser. Så transfober er spaltister - men ikke transpersoner?

Dette er ikke bare frustrerende, men symptomatisk med en rekke offentlige debatter som handler om kårene og rettighetene til minoriteter i samfunnt. Vi ser samme tendenser i diskusjoner om etnisk diskriminering, rasisme og hatprat hvordan kulturkrigere kupper debatten til å handle om alt annet enn rasisme, hatprat og etnisk diskriminering og heller at noen truer ytringsfriheten, “samfunnets grunnmur”, er en “woke mob” osv.

Man sitter igjen med følgende spørsmål: Hvor ble det av transpersonene i samtalen? Og nei det handler ikke om at transpesoner ikke ønsker å delta i samtalen - men at de blir refusert hvis de sender inn innlegg. Og for å understreke. Med dette så mener jeg ikke at alle transpersoner mener det samme i debatten. Men at vi får ikke vite noe siden norske redaksjoner prioriterer det kulturkrigerske narrativet og “ytringsfrihetsdebatt”. For de av oss som er ikke transpersoner så handler denne debatten primært om debatt - for transpersoner handler dette om å leve et liv i fred - i fred fra konstant mistenkeliggjøring og stigmatisering fra storsamfunnet. Mistenkeliggjøring som å bli framstilt som seksualpredatorer. For transpersoner handler dette om å slippe å møte på diskriminering i arbeidslivet, å slippe å bli utsatt for statlig tvang og grove menneskerettsbrudd. Å slippe å forsvare sin tilstedeværelse og eksistens i samfunnet.

Transpersoner er sosialt, politisk, juridisk og økonomisk marginaliserte i alle samfunn. De er ofre for hatkriminalitet og sosial utestengelse. De er på mange måter på bunnen av levekårsstatistikken. Når personer med enorm kapital og innflytelse sprer frykt og usannheter om denne gruppen er det vår oppgave å ta til motmæle. Ikke bagatellisere det eller gjør det til enda en ytringsfrihetsdebatt. Og jeg ville tro at det ville i alle fall vært venstresidens oppgave. Men så feil kan man ta - når til og med folk på venstresiden allierer seg med religiøse ekstremister og ytre høyre for å normalisere transfobi i samfunnet. Det er rett og slett trist.

Avslutningsvis et lite sukk og kort om solidaritet

Etter alle disse årene hvor jeg har skrevet og snakket om rasisme, islamfobi (jeg var en av de første i Norge som tok til orde for handlingsplan mot dette), sexisme, antisemittisme og mer. Det er sjeldent jeg møter på så mye grums som når jeg skriver/snakker ut om transfobi. Iblant fra folk som den ene dagen snakker ut om andre former av hatprat og undertrykkelse - men sprer transfobi neste dag. Og det jeg personlig møter på er ikke en gang en promille av det transpersoner og transaktivister møter på. Noen har utrolig store vansker med å forstå konseptet og prinsippet: Solidaritet og viktigheten av å skape allianser som skal ta alle rettighetskamper på alvor. Fordi dette er en felles kamp. Heldigvis har mange skjønt akkurat dette.*

*PS: Dette oppropet ble publisert 12.mars 2020 - samme dagen som Norge ble stengt som følge av korona-pandemien. Det ble av den grunn ikke så mye debatt om det.